For mange år siden ble jeg med i en strikkegruppe. Jeg var ikke spesielt flink til eller interessert i strikking. Jeg ble med fordi strikkesirkelen besto av småbarnsmødre som balanserte en kombinasjon av familie-, jobb- og samfunnsroller, som meg. En gang i uken samlet vi oss -- noen tok med sovende babyer, noen på lunsjpauser fra jobben -- og nøt hverandres selskap.
Vi laget vesker i filt for kvinner som skulle selges for å bidra til en lokal veldedighet. Selv om det var viktig å ha dette veldedige målet, var det ikke hovedgrunnen til at vi deltok på gruppen. Vi var der for selskapet, latteren, intimiteten, maten vi delte og resonansen vi følte da vi fortalte kjente historier om barn, kolleger, partnere og økonomisk press.
På den tiden var det hardt arbeid. Av mange grunner var jeg ofte alene. Hjemme hadde jeg tre vakre barn under 5 år og et Newfoundland, som til tross for hjelp fra en flott partner, trengte mye av meg. Det betydde ofte lite søvn eller tid til å lade opp. Jeg husker tydelig at jeg en dag satt i strikkesirkelen og tok inn atmosfæren i rommet, og innså hvor trygg og støttet jeg følte meg. Jeg var så takknemlig for å være der. Jeg kunne puste -- og ved siden av andre som gjorde det samme.
År senere innså jeg at jeg hadde opplevd det som sosiologRay Oldenburg kaltet "tredje rom", et sted som er utenfor hjemmet (første rom) og arbeid (andre rom) hvor mennesker samles og samhandler. Postkontorer, frisørsalonger og strikkesirkler er vanlige tredjeplasser. Oldenburg beskrev tredje rom som nøytrale steder med få formelle forpliktelser som har vanlige deltakere, men som ønsker nykommere velkommen. Hierarki er ikke vektlagt i slike rom. Det er få forutsetninger for å være med, og det bidrar til en utjevning av status blant medlemmene.
Medlemmer av tredje rom føler ofte at et aspekt av deres identitet hører hjemme i det rommet. Tredje rom er gjenopprettende og tilbyr psykologisk støtte til enkeltpersoner og lokalsamfunn. Alle tingene jeg har beskrevet er sant for tredje mellomrom mer generelt, og det var det jeg fant i strikkesirkelen min. Jeg følte meg velkommen, hjemme og fri for begrensningene jeg hadde møtt i både mine primære og sekundære rom.
Tredje rom spiller en enda viktigere rolle for individer som er en del av underrepresenterte grupper. Homi K. Bhabha argumenterte iKulturens plasseringat tredje rom er steder hvor koloniserte eller undertrykte grupper forestiller seg deres frigjøring. Slike mellomrom, spesielt i høyere utdanningsmiljøer, gjør det mulig for kvinner og underrepresenterte minoritetsstudenter og fakultetsmedlemmer å finne seg selv i en kritisk masse, å la seg selv vise seg, identifisere rollemodeller og jevnaldrende samarbeidspartnere, for å få ferdighetene og perspektiver som trengs for å navigere i undertrykkende rom - og mer generelt for å puste.
I slike tredje, mellomrom avdekkes og synliggjøres noen av de underliggende logikkene, antakelsene og normene som får folk til å føle seg ekskludert og alene innenfor sine avdelinger og felt. Gjennom samtale med andre som deler lignende erfaringer og verdier, kan medlemmer av tredje rom bestemme hvilke logikker de kan avvise, forsøke å endre eller overskride. Noen aspekter av disse områdene kan være skrevet med vilje for å skape disse forholdene, mens andre utvikler seg organisk.
Som direktør for University of Marylands ADVANCE-program og en professor som studerer akademiske karrierer, har jeg sett kraften i tredje rom for fakultetsmedlemmer og hovedfa*gsstudenter. Ved University of Maryland opprettet vi fa*gfellenettverk som på mange måter fungerer som tredje rom for kvinner, underrepresenterte og profesjonelle fakultetsmedlemmer og de som er interessert i akademisk ledelse. Slike jevnaldrende nettverk møtes månedlig, vanligvis over frokost eller lunsj, og har et instrumentelt formål (f.eks. støtte for karriereutvikling og fa*glig vekst), men er også veldig strukturert som tredje områder. Nettverkene trekker fakultetsmedlemmer fra hele campus, så de er konstruert utenfor avdelinger og høyskoler. Synlige rollemodeller leder gruppene, og autentisitet og åpenhet vektlegges gjennom samtaler, historier, diskusjoner av artikler og karrierestrategier.
På samme måte har jeg observert kraften til tredje rom for doktorgradsstudenter gjennom University of Maryland Systems Alliances for Graduate Education og Professoriatet, eller AGEP-programmet, støttet av National Science Foundation-programmet. Kalt PROMISE og ledet av Renetta Tull, har det lenge fungert som et tredje rom. En student fra en underrepresentert minoritetsgruppe, som kanskje er en av få i en graduate program-kohort, kan finne kritisk masse sammen med andre studenter og gå inn i et rom som med hensikt er opprettet for å hjelpe dem med å lykkes med å fullføre graden og avansere inn i deres karriere.
ADVANCE peer-nettverk og AGEP-programmer hjelper enkeltpersoner med å navigere i aspekter ved deres avdelinger og høyskoler som de finner ugjennomsiktige. De kan også være steder å finne kolleger som gir gjenklang med vanlige erfaringer og utfordringer. Tredje rom er en kraftig måte å øke oppbevaring på, styrke kolleganettverk på campus, forbedre fakultetet og studentbyrået og skape en følelse av tilhørighet.
For å være sikker, tredje plass er ikke et universalmiddel for alt som følger med høyere utdanning. For det første er de ikke spesielt effektive måter å endre det som må fikses i kulturene til hjemmeavdelingene. Reelle og konkrete utfordringer som oppleves i disse avdelingene og deles modig i selskap med kolleger, holder seg innenfor samtalesirklene til det tredje rommet etter eget valg. Dermed blir mange ting som må endres urørt.
Likeledes blir jevnaldrende nettverk organisert for kvinner og underrepresenterte grupper ofte ansett som unødvendige og splittende, omtrent som kritikken som ble delt av Spelmans president emerita Beverly Daniel Tatum i hennes banebrytende bokHvorfor sitter alle de svarte barna sammen i kafeteriaen?Peer-nettverk kan være usynlige for folk i majoritetsgrupper, og når de er synlige, blir de ofte misforstått. Tredjeromsnettverk er derfor sjelden de beste redskapene for å øke campusbevisstheten om implisitte og eksplisitte skjevheter eller for å ta på seg systemiske forskjeller i arbeidsmengde, lønn, anerkjennelse eller muligheter.
Men forestill deg et øyeblikk at du, en kvinne, er en ny adjunkt ansatt i en avdeling der ingen kvinner har blitt ansatt og ansatt på 20 år, om i det hele tatt. Eller forestill deg å være en afroamerikansk doktorgradsstudent i en informatikkavdeling med få, om noen, andre underrepresenterte minoritetsstudenter og hvor du regelmessig blir introdusert som bevis på at avdelingen har tatt for seg «mangfold». Uavhengig av kvaliteten på arbeidet ditt eller veiledning og forberedelse, er det stor sannsynlighet for at du vil oppleve forskjellige utfordringer. Ville det ikke vært nyttig å se over et rom, selv en gang i måneden i to timer, og se andre med en felles identitet? Ville ikke resonansen og lettelsen av denne opplevelsen, samt samtalen og strategiene som deles mellom de som opplever lignende utfordringer, bidra til din handlefrihet og velvære?
Det gjorde det for meg. Som bjellekroker treffende beskrevet iLære å overtre, tillater slike møteplasser enkeltpersoner, inkludert fakultetsmedlemmer og doktorgradsstudenter, å "overskride" aspekter ved sine felt, avdelinger eller hverdagserfaringer som får dem til å føle seg ekskludert og stille spørsmål om de hører hjemme og vil lykkes. Godt utformet tredje rom lar medlemmene puste og reimagine en annen måte å være akademiker på, undervise, forfølge en forskningsagenda og balansere arbeid og liv. Fakultetsmedlemmer som lykkes med å navigere i sine tidlige karrierer og avansere med støtte fra kolleger i tredje rom, får da være med på å omskrive fortellingen om fakultetet og arbeidslivet i den avdelingen og disiplinen.
Fakultetsmedlemmer og akademiske ledere som prøver å gjøre høyere utdanning mer inkluderende for kvinner og underrepresentert minoritetsfakultet prøver å fly et fly og bygge det om på samme tid. Tredje plass gir fakultetsmedlemmer på reisen en mellomstasjon. Slike rom bør hedres og styrkes.
